Brenner for mangfold

Lill-Marit Overvik ble ansatt som brann­konstabel i Trøndelag Brann- og rednings­tjeneste (TBRT) i 2010, og året etter deltok hun på en kvinnekonferanse i regi av Bergen brann­vesen og Fagforbundet.

– Der fikk jeg tilbud om å delta i en faggruppe for kvinnelige brannkonstabler i Fagforbundet, hvor vi blant annet utarbeidet en handlingsplan for gravide røykdykkere. I 2017 ble Nettverk for kvinner i brann og redning (Kibr) stiftet som en uavhengig organisasjon, forteller hun.

Bakgrunnen var at Overvik fikk mange henvendelser fra kvinner som jobbet med beredskap, og andre som ønsket å jobbe innen brann- og redningsfeltet.

– Jeg så at det var behov for et informasjonsorgan, og arrangerte et nettverkstreff i Trondheim. Slike treff har vi jevnlig, selv om mye har foregått digitalt under pandemien, sier hun.

Kibr er en partipolitisk nøytral organisasjon som først og fremst skal være støttegruppe for kvinner ansatt i beredskap heltid eller deltid i brannvesen, flyplass, industri eller Forsvaret.

– Vi får spørsmål om alt mulig, fra vernebekledning som ikke passer til kultur og sjargong på arbeidsplassen. Hvis du er eneste kvinne blant kollegene har du ingen å spørre om typiske kvinnespørsmål, sier Overvik.

Gode rollemodeller

Også en del rekrutteringsansvarlige i ulike brannvesen henvender seg til Kibr for tips og råd om hvordan de kan øke kvinneandelen.

– Det kan gå på helt konkrete ting som utforming av utlysningsteksten, og hvordan de kan gjøre seg mer attraktive for kvinner. Vi har også god kontakt med DSB og Brannskolen, forteller Overvik.

En kvinneandel på drøyt tre prosent i en offentlig sektor som brannvesenet er ekstremt lav. Til sammenligning var kvinneandelen ved Politihøgskolen 50,2 prosent i 2019, og Politiet har satt et mål om 40 prosent kvinnelige ledere innen 2027. Andelen kvinnelige ansatte i Forsvaret var på 18,9 prosent i 2020.

– Både Politiet og Forsvaret har tidligere vært svært mannsdominert, men begge er statlige institusjoner hvor det har vært gjennomført harde tiltak for å endre utviklingen. Brannvesen er et kommunalt ansvarsområde hvor det ikke er gjort noe på politisk nivå for å øke kvinneandelen, fastslår Overvik.

I 2010 kom DSB-rapporten «De siste villmenn i en ellers temmet verden», hvor det blant annet står: «Mangfold er en ressurs i forhold til å utvikle brannvesenet som en moderne organisasjon tilpasset nye behov, krav og brukere. Erfaring tilsier at stor grad av mangfold i arbeidslivet har positiv innvirkning på resultatene som skal oppnås. Bred representativitet, også gjennom kompetanse, vil gi større legitimitet og aksept hos lokalbefolkningen.»

– Uten input utenfra blir kulturen på en arbeidsplass preget av innavl. Det finnes god dekning fra forskning på at et mangfoldig arbeidsmiljø bidrar til trivsel og positive resultater, sier Overvik.

Rollemodeller å se opp til er også viktig for jenter som kanskje en dag velger å bli brannkonstabler.

– Kvinnelige brannkonstabler i barne-tv-serier, som Penny i «Brannmann Sam» og Anniken i «Brannbamsen Bjørnis», er gode rollemodeller for de minste, poengterer hun.

Går glipp av garderobepraten

Tiltak for å øke kvinneandelen i landets brannvesen koster, både økonomisk og i form av tid og energi.

– Dessuten vil endring alltid møte en viss motstand. Utfordringen er todelt: På den ene siden trenger vi økt rekruttering, men samtidig må vi også jobbe hardere for å beholde kvinner som allerede er ansatt innen brann- og rednings­tjenesten, presiserer Overvik.

Ifølge en svensk rapport arbeider hele 40 prosent av kvinnene som har tatt SMO-utdanningen (Brannskolen i Sverige) ikke i brannvesen. Hovedårsaker er trakassering og diskriminering i form av forbigåelse ved ansettelse i lederstillinger.

– Det er tøft å være den eneste av sitt kjønn på arbeidsplassen – det samme gjelder menn i kvinnedominerte yrker. For brannkonstabler er garderobe­praten som foregår etter innsats eller trening ekstremt viktig. Selv om vi har en god og formell debriefing, så er det godt med den avslappende og uformelle garderobepraten, og hvis man er alene i kvinnegarderoben går man glipp av det. Derfor er det viktig at de som fordeler vakter i brannvesenet sørger for at kvinner jobber på samme stasjon og lag hvis mulig, sier hun.

Det handler rett og slett om identitet, felles forståelse og å skape gode arenaer for alle mannskaper.

– Ikke alle kvinner som jobber sammen blir bestevenninner, men det er godt å være flere likevel. Jeg var selv eneste kvinne på mitt lag i mange år og trivdes for så vidt godt med det. Da jeg fikk en kvinnelig kollega innså jeg imidlertid at det var noe jeg virkelig hadde savnet. Ovenfor henne kunne jeg få utløp for frustrasjon og usikkerhet, og vise en annen form for sårbarhet, enn ovenfor resten av laget. Jeg gikk fra å ha det bra på jobb til å ha det ekstremt bra, sier hun.

Brølte av glede

At Lill-Marit Overvik skulle bli brannkonstabel hadde aldri streifet henne. Hun jobbet i psykiatrien parallelt som hun utdannet seg til vernepleier. I tillegg drev hun et treningssenter sammen med ektemannen Allan.

– Ei venninne av Allan jobbet som brannkonstabel, og en dag ringte hun og oppfordret meg til å søke. Hun hadde fått ansvar for å forsøke å øke kvinneandelen i TBRT, og gikk ganske aggressivt til verks ved å ta direkte kontakt med kandidater hun tenkte var aktuelle, forteller hun.

Overvik svarte først nei, men bestemte seg for å ta imot utfordringen med å gjennomføre den fysiske opptaksprøven.

– I forkant ble jeg invitert til en kvinnekveld på brannstasjonen, og det var en fin opplevelse som fjernet mye usikkerhet, sier hun.

På selve opptaksdagen ga Overvik alt i testene innen utholdenhet, styrke, klaustrofobi, høyde, svømming og praktiske oppgaver.

– Underveis tenkte jeg at dette var kjempespennende, og noe jeg definitivt kunne tenke meg å jobbe med. Jeg ble helt frelst i løpet av de to dagene, forteller hun.

Da hun fikk telefon med tilbud om jobb brølte Lill-Marit Overvik av glede.

– Da falt liksom alle bitene på plass, og jeg kjente at jeg hadde funnet yrket mitt. Det var en ekstremt god følelse, minnes hun.

I dag jobber Lill-Marit Overvik som nødalarm­operatør i Midt-Norge 110-sentral.

– TBRT praktiserer en rotasjonsordning hvor man i løpet av karrieren må jobbe to-tre år i en annen avdeling for å kvalifisere til å søke opprykk. Det er en ordning jeg gjerne vil fremsnakke, fordi det gir perspektiv og dybdeforståelse for brann- og redningstjenesten og egen organisasjon, og samtidig en mental pause fra å være i beredskap, sier hun.

Parallelt tar Overvik en bachelor i internasjonal beredskap ved UiT Norges arktiske universitet.

– Det er et samlingsbasert studium som er veldig relevant for faget i sin helhet. Det er lagt til rette for folk som jobber turnus, og er fullt mulig å gjennomføre ved siden av jobben som brannkonstabel. Jeg vil varmt anbefale studiet til andre, sier hun.

Tøff mamma

Lill-Marit Overviks ektemann Allan hadde tre døtre fra før da de møttes, mens hun hadde datteren Thea. Sammen har de sønnen Varg (9).

– I dag er de fire jentene voksne, så nå er det bare minstemann som bor hjemme. I tillegg har vi Grand danoisen Jølle på ett år, og katten Pusemor. Vi er en aktiv familie som er glad i å være på tur. Allan jobber fortsatt som trener, og er i tillegg miljøarbeider på en rusinstitusjon, så vi jobber turnus begge to. Med god planlegging får vi likevel hverdagen til å gå opp, sier Overvik.

Jobben som brannkonstabel er annerledes enn de fleste andre yrker, og en forståelsesfull partner er god støtte etter en tøff vakt.

– Jeg kan jobbe lange dager og komme hjem full av sterke inntrykk og mentalt utkjørt. Psykolog Per Isdal råder folk i yrker med stor psykisk belastning til å ha leirbål, altså at man setter seg ned og prater sammen også om de vanskelige tingene. Jeg er heldig som har en partner som gir meg all den omsorgen jeg trenger, legger hun til.

Datteren Thea var stolt av å ha en mamma som var brannkonstabel i oppveksten.

– I barnehagen kunne hun si til andre barn at «mammaen min er tøffere enn pappaen din!» Da Varg var liten ble alle ansatte i TBRT sine familier invitert til en samling på stasjonen. Varg lurte veldig på hvorfor jeg var den eneste av damene som hadde på uniform – han trodde at det kun var kvinner som jobbet der, ler hun.

17. mai hvert år tar Lill-Marit på seg uniformen og går i folketoget i Trondheim.

– Jeg er opptatt av å vise frem det mangfoldet vi til enhver tid har. Det hender at jeg overhører foreldre som peker meg ut til døtrene sine og sier «Se, der går en kvinnelig brannmann!» Da tenker jeg: «Er det virkelig nødvendig å påpeke det?» Da er det bedre å si til unge jenter at de kan bli akkurat hva de vil!